Jeg var femogtjue år og utdannet til blomsterdekoratør. Jeg elsket blomster – natt som dag, og det var livet mitt. Mens jeg utdannet meg, lærte jeg utrolig mye. Drevne hender viste meg hvordan jeg skulle sette opp en bukett.
– Du skal legge sjelen din i arbeidet, sa lærerinnen.
Jeg følte meg så klønete med fem tommeltotter på hver hånd. Jeg prøvde og prøvde, men fikk ikke dreis på det. Og jeg som trodde det var så lettvint. Jeg hadde jo mange ganger sett i butikken hvordan de elegant formet en bukett, men når jeg skulle gjøre det, så var det så mislykket.
– Akkurat slik var det med meg også, sa lærerinnen. Nå skal jeg vise deg det fra bunnen av.
Hun plukket frem noen fine blomster.
– Ta en først og drei den slik at blomsten er rettet mot deg. Ta en ny en og legg den litt på skrå oppå den første.
Hun holdt om hånden min, og jeg kjente hvordan varmen ble overført til meg. Jeg stirret på fingrene hennes. De var så slanke og silkemyke. Og alle bevegelser var så grasiøse. Det formlig oste kjærlighet av dem.
Vi fortatte med buketten. Gang på gang tok hun hendene mine og viste hvordan det skulle gjøres. Da den var ferdig, plukket jeg den opp igjen og startet på nytt. Slik gikk det mange ganger – dag ut og dag inn.
Men til slutt begynte jeg å få tak på det, og jeg var ikke lite stolt.
– Nå går det virkelig flott, roste lærerinnen.
Åse het hun og hadde ansvaret for oss lærlingene. Hun var fabelaktig flink og hadde et meget vinnende vesen. Vi ble skikkelig glade i henne, og alltid hadde hun noe godt å si. Jeg forgudet henne. Hadde innmari lyst til å kaste meg om halsen hennes og klemme det jeg orket. Ville stryke henne på kinnet med like kjærlige fingre som hennes. Jeg ville øse kjærlighet ut av meg og over på henne. Det var bare det at slikt gjør ikke en ungjente med en voksen dame. Fortsett å lese